Hva har helsefag med dramafaget å gjøre, tenker du? Alt, mener professor i anvendt teater ved institutt for vernepleie ved UiT Harstad, Rikke Gürgens Gjærum. Hun er forskningsleder for Arktisk senter for velferds- og funksjonshemmingsforskning, og jobber med hvordan en bruker anvendt teater i arbeid med marginale og sårbare grupper.
Gjærum er utdannet lærer og har en doktorgrad fra NTNU om teater og funksjonshemming, og har siden 1998 bygget opp et fagområde ved UiT som tar for seg hvordan kunstfag kan bidra til mindre marginaliserte og fordomsfulle samfunn.
- Vi utdanner vernepleiere, folk med master i velferdsendring og Phd i Disability research, altså helse- og sosialarbeidere. De får både sosialpedagogisk kompetanse, og helsekompetanse. Hos oss i Harstad bruker vi kunstfag, både som metode, og som et perspektiv for å se hele mennesket. Det estetiske perspektivet handler om at vi ser mennesker som sansende og skapende vesen. Denne inngangen er viktig for alle, men særlig verdifull i møte med de som ikke har et så sterkt verbalt språk, blant annet, forteller Gjærum.
Fra bacheloren og oppover blir studentene presentert for workshops knyttet til musikk, drama, visuell kunst, og hvordan man kan anvende kunstens språk for å skape kontakt. Det å bevege seg og bruke sansene åpner for en ny måte å være sammen, kommunisere og lære på. Ved å for eksempel spille ut utfordrende situasjoner, kan studentene øve og prøve seg frem, og kjenne på mestringsfølelse. En læringsform som er tett knyttet til feltet, og som går helt ut i samfunnet.
- Jeg synes det er viktig å få studentene til å skjønne at både de og menneskene de vil møte i en fremtidig jobb, er skapende individer. Livet starter ved at en titter opp på moren sin når en blir født. Og tilknytningen skjer via lek. Vi leker og prøver oss frem i alt mulig. Likevel er “lek” kun nevnt to ganger i den overordnede del av Fagfornyelsen for den norske skolen. Det er helt absurd, sier Gjærum.